BROUD: Hva følte du da du så forestillingen?

BJERKE: Jeg vet ikke hvor mye jeg følte. Jeg var i en konstant tolkningsboble, hvor følelsene spilte liten rolle. Men på slutten av forestillingen var jeg rørt, og jeg aner ikke helt hvorfor. Jeg trur jeg følte meg avslappet og mottagelig, og det skal ofte mye til å gjøre meg mottagelig i slike sammenhenger. Pieter Ampes måte å møte publikum på gjorde meg mottagelig. Det var et ærlig og ydmykt møte. Det var og deilig å ha en samtale uten ord og bare kroppsspråk. Kjenner du til performancen “The artist is present” av Marina Abramovic? Jeg tenkte litt på den. Samtidig som dette er noe helt annet, er artisten likevel tilstede mye mer enn hva man ellers opplever, usminket, ujålet og virkelig organisk. Pieter Ampe opplevde jeg på en måte uten filter. Komplett ærlig. Det var muligens derfor jeg var rørt. Fordi det var ærlig. Det har jeg lengtet lenge etter.

BROUD: Jeg satt igjen med en følelse av fornøyelse. Jeg følte at jeg var i et øyeblikk med ekte nærvær. Det tror jeg henger sammen med valg av musikk og ikke minst jazzentusiasten i meg og min personlige fan-relasjon til Nina Simone. Opptaket Ampe brukte ved siste sekvens komplimenterte hans arbeid i det fysiske rom. Han brukte et opptak fra en konsert der hun plutselig bryter sangen og kommenterer og snakker om at hun ikke tror på ordene i teksten. Deretter går hun videre til å gjøre det Nina Simone gjør best, nemlig å formidle teksten ved å parafrasere den og gi den dybde med hennes sjelfulle stemme. Under denne sekvensen så jeg på Ampe i direkte dialog med Simone - hun var hans stemmeerstatning, han var hennes nærvær (presence). Det var som om han oppdaget projeksjonselementet og tok det i bruk og eksperimenterte med det - Simone ber om applaus i lydklippet i rett timing med det Ampe gjør og de var på en måte synkronisert med hverandre. Da følte jeg… noe. Det var kanskje da jeg følte fornøyelse.

Det er interessant at du òg assosierte med Marina Abramovic og “The Artist is Present”, for det samme gjorde jeg i begynnelsen. Det er heller ikke så rart siden han starter med å opprette direkte øyekontakt med enkelte publikummere og opprettholder den kontakten gjennomgående under forestillingen. Deretter henter han en stol og gjør det samme, det er vel også her Abramovic-assosiasjonen kommer inn. Om Ampe var mer tilstede enn Abramovic skulle jeg ønske jeg kunne gitt et svar på, jeg har ikke opplevd henne personlig. Ulikheten mellom MoMa perfomancen Abramovic gjorde i New York og det Ampe gjorde på Røkeriet i Bergen (foruten formen og performancens natur versus et scenerom med tydelig adskilt publikum og aktør) er enkeltmøte med publikummet, som hver enkelt selv bestemte tiden på. Folk sto timesvis i kø for å sitte på en stol foran Abramovic, holde øyekontakt og bare føle. Jeg har sett mange intervjuer av henne, og essensen av hennes arbeid oppsummert er en kontakt med publikum der hun tar imot og gir energi. Det var svært mange timer hun satt på en stol uten å røre på kroppen sin - det gjør noe fysisk med deg - det blir i lengden smertefullt å motstå fristelsen for å justere sitteposisjonen for å sitte behagelig. På en annen side var Ampe i konstant bevegelse og på den måten var de bevegelsesmessig hverandres motsetninger. Likheten mellom dem er at de jobber mot utmattelse. Det er i kunstnerens lidelse jeg tror vi som publikum begynner å føle. Ampe risikerte noe - han dekket hele kroppen sin med maling (om det er kroppsmaling vet vi ikke) og det er direkte farlig å dekke kroppens største organ, huden, som trenger oksygentilførsel med vanlig maling. Dette risikoselementet og det at Ampe opptrer til utmattelsen er der – han blir det ekte, råe og ydmykende mennesket jeg følte han ble til slutt. Han gikk forbi blottleggelse og nakenhet, han viste seg på et ubeskrivelig nivå. Da følte jeg. Det var også dette utmattelsespunktet som fikk de ulike individene som satte seg foran Abromavic til å bli rørt til tårene - de følte hennes smerte.

Med hjelp av Nina Simone bevisstgjorde Ampe oss på at tiden var moden for å utforske følelsene våre. Og, særlig da den ble faded ut og Ampe nå hadde fått en stemme og sang “feelings, oh oh oh, feelings again in my heart”. I denne siste sekvensen så følte jeg mange følelser, jeg følte alt fra sorg til forelskelse, glede og melankoli. Jeg kjente på en form for utmattelse; kanskje en form for utmattelse han må ha kjent på selv.

BJERKE: Hva så du?

BROUD: Jeg satt forsåvidt også konstant i en tolkningsboble - eller den kom mer mot slutten - i starten sammenlignet jeg de ulike positurene og gestene med feminine bilder. Bilder jeg har sett i kvinneblader, musikkvideoer, filmer - you name it. Jeg så på det som separate bilder, bildeserier, som loopet igjennom forestillingen. For hver gang han tok i bruk bildeserien ga jeg dem ny mening/tolkning og satte dem i sammenheng med dagens samfunn. Denne indre dialogen jeg hadde med meg selv ble jo hele tiden avbrutt av Pieter Ampe (det hjalp ikke å sitte på første rad - det er på en måte både spennende og grusomt). Han fintet meg ut hele tiden og var hele tiden et steg foran, jeg rakk aldri å komme i takt med ham eller komme ham i forkjøpet eller forutse neste sekvens, og det i seg selv opplevde jeg som både underholdende og positivt.

Når han smurte inn hele kroppen sin i hvitmaling så jeg på en måte opphavet, inspirasjonskilden hans, til disse positurene. Da så jeg antikkens skulpturkunst med den kjente skulpturen av en romersk atlet som er fremoverbøyd og forbereder diskoskastet. Og, jeg så Davidstatuen. Jeg kom da fram til at man i antikkens tid forbant disse bildene med menn, mens vi i dag ser dem som forbeholdt kvinnekroppen. Det er vel dette Ampe kanskje ville bevisstgjøre oss på. BJERKE: Jeg så en mann som prøvde ulike kropper, prøvde å imitere andre samtidig prøve å finne ut om den kroppen passer til han. Jeg så en mann som tar på seg forskjellig klær eller stereotypisk kostymer for så og prøve ut stereotypien for publikumet. Jeg så en mann som lekte med identiteter, og samtidig gjorde et ærlig forsøk på å finne en identitet. Jeg så en mann som dekket seg i hvitmaling og på den måten nullet seg ut, startet på scratch, en gjenfødelse. Jeg så en mann som konkurrerte om oppmerksomheten med sin større skygge. Og tenkte at man er aldri mindre enn i møte med sin egen forhåpning om seg selv. Når man møter seg selv i døra og ser at den man vil være er langt fra den man egentlig er. Jeg så en mann og jeg så et stort publikum. Jeg så en sårbar mann og et usårbart publikum, en mot mange. Jeg tenkte, dette er en mann, men det kunne like gjerne vært en kvinne. Jeg tenkte samfunnet har tendens til å ønske at menneske skal både være et individ og være i en gruppe, en som tilhører. Samtidig er de gruppene man tilhører bare klær, penger eller staffasje og individet skiller seg bare ut ved bruk av forskjellige accessoarer. Jeg tenkte det vi alle har er følelser, følelsene er individuelle og de er kollektive. Og det er følelsene vi skal være og ikke staffasjen. Også så jeg mye mye mer. Jeg var rørt fordi den berørte meg.

Foto: Phile Deprez
Tekst: Åste Marie Bjerke og Rania Broud

Åste Marie Bjerke er 27 år og skriver master i teatervitenskap på Universitet i Bergen. Hun har tidligere studert drama og teaterkommunikasjon på høgskolen i Oslo. Har sin egen festival på familiegården og er brennende opptatt av scenekunst og kultur.

Rania Broud, på nivå 26 i livet. Teaterviter, medieviter, teaterinstruktør og nylig anmelder. Skriver en tverrfaglig master i medievitenskap på Universitetet i Bergen om bruk av film og video i teateret. Nåværende scenekunstseer, fremtidig scenekunstskaper. Over gjennomsnittelig ambisiøs, takk og lov.