Edvardsen har lenge arbeidet med koreografi som en måte å tenke og skrive på, en avstikker fra de opprinnelige betydningene av ordet koreografi som sang- og danseskrift. Denne bokstavelige tolkningen av koreografirollen har resultert i forestillinger med oppramsing av ord i stummende mørke, eller at danserne har lest høyt fra bøker etter hukommelsen. Etterhvert har Edvardsen også utgitt bøker selv, og i løpet av festivalen lanserer vi både en samling tekster fra forestillingene hennes og en liten bok om hva denne koreografien handler om.

I den kritikerroste forestillingen Penelope Sleeps, som er blant dem som åpner festivalen, har hun med seg en musiker og en operasanger. Alle utøverne ligger på gulvet mens de synger, spiller og forteller. Edvardsen forteller om greske Penelope fra Odyseen, et av de første eksemplene på den ventende kvinnen, som er en gjenganger i vestens kulturhistorie. Penelope venter på sin bortreiste mann, Odyssevs, som er ute på rundreise. Hun sitter ved veven og vever. Og hver kveld rakner hun det arbeidet hun har gjort i løp av dagen, for så å begynne på nytt den neste. For Edvardsen er dette arbeidet et bilde på kunsten som et mål i seg selv. Med dette som utgangspunkt fortelles alle mulige historier og små anekdoter om alt mellom himmel og gjord. Det er som om utøverne ligger og drømmer, drømmer høyt for oss. En norsk anmeldelse beskrev forestillingen som både lavmælt og morsom, mens en britisk anmelder opplevde at alle disse historiene og måten de ble formidlet lagde «en utopisk fold i tiden».

Den andre forestillingen, Music for lectures, er et samarbeid med to surrealistiske gentlemen fra Italia og England, musiker Fargion og koreograf Burrows, kjent fra forestillinger som Both Sitting Duet og Speaking Dance. Music for lectures er som tittelen sier et foredrag til musikk. Foredraget handler om språk, og om bruken av gjentakelser i Edvardsens tidligere verk, og hvordan man gjentar seg selv i stadig forandring. Forestillingen som helhet handler om samarbeid mellom kunstnere fra forskjellige områder og hvordan deres arbeider smitter over på hverandre.

En av de vakreste forestillingene på årets festival blander også sjangerne. Symphonia Harmoniæ Cælestium Revelationum er en forestilling med tekst og musikk fra middelalderens Hildegard von Bingen. Den kan nytes både som dans, teater, konsert og rituale (både religiøst og sekulært), noe som i form harmonerer fint med det faktum at von Bingen selv var en imponerende multikunstner og altmuligkvinne. François Chaignaud koreograferte fjorårets festspillforestilling Souflette med Carte Blanche, beskrevet som «en kroppslig feiring av lyster, naturen og mangfoldet». Forstillingen om de himmelske åpenbaringers harmoniske symfoni nytes kanskje aller best som en spirituell meditasjon eller opplevelse, den klokkeklare lyden av et for lengst forsvunnet Europa med latin som universalspråk, en forestilling som både er dypt erotisk og overbevisende hellig. François Chaignaud synger de latinske tekstene og danser til tonene fra pianisten Marie-Pierre Brébant, som spiller på det ukrainske strengeinstrument bandura. 

Også Carte Blanche er med på METEOR. Og det med mye dans slik man gjerne forventer at det skal være. I tillegg er flere av danserne utstyrt med burleskt overdrevne kostymer inspirert av alskens superhelter. Know Hows koreografert av Kristin Ryg Helgebostad & Ingeleiv Berstad med kostymer av Signe Becker fikk overskriften «Felleskap som karneval og kunst» i Dagsavisens anmeldelse og «Fantastisk, farlig og fantasirikt» i BTs (i tillegg til seks hjerter). Dette var siste forestillingen Carte Blanche gjorde med Hooman Sharifi som kunstnerisk leder, og det er siste anledning til å se den igjen nå de to gangene den går under METEOR.

Like mye dans blir det i Flashdance, men det krever sitt for å se dansen, for forestillingen foregår i stummende mørke. Flashdance er andre del i en trilogi av det finske dansekompaniet Wauhaus med titler fra dansefilmer. Den første het Dirty dancing. Her ble tittelen tolket bokstavelig og ikke i overført betydning som i filmen, en danseforestilling med mye møkk og gørr. Flashdance handler tilsvarende om hurtighet, om lysglimt, og foregår hovedsakelig under et svart dekke. Synssansen til publikum anstrenges til det ytterste og hjernen må hente alle ressurser den kan fra de andre sansene og sin egen fantasi for å få med seg det som skjer rett foran nesen på oss. Det er dette fokuset og appellen til de andre sansene som blir substansen i forestillingen, som ble rost for sin svarte magi.

I tillegg kommer Carte Blanche-danser Daniel Mariblanca med to work in progress-forestillinger. Daniel gjorde stor suksess med sin vakre tributt til transkjønnede på Oktoberdans i fjor med forestillingen 71bodies 1Dance, en dans på 71 minutter hvor hvert minutt var viet en av 71 transkjønnede han hadde reist rundt og besøkt verden over. Nå er Daniel tilbake med en danseforestilling og konsert om sin egen historie.

Th'Line med Steelo & Th’Future er mest av alt en teaterforestilling, men handler om dansemiljøet, en forestilling som harselerer med et jålete og selvhøytidelig koreografimiljø i Europa, og som tematiserer grenser for maktmisbruk og naivitet innen så forskjellige emner som METOO og klimaforandringer. Yoga for Theatres, som har premiere på Nationaltheatret før den kommer til Bergen, har også en viss relevans for dansefeltet. Dette er såkalt popopera, som MaisonDahlBonnema har drevet med i årevis. Denne gang fremfører de poetiske sangtekster som er ment å øke vår bevissthet om klimakrisen. Eller hva yoga og teatret har å stille opp med i en tid hvor vi opplever den raskeste utryddelsen av det biologiske mangfoldet på 12 millioner år. Det er en selvironisk og dypt alvorlig kommentar til yogaens popularitet i dans og teater. I stedet for dramaturg har de med seg en yogaturg. Elke van Campenhout er tidligere kritiker og dramaturg, og står bak det eksperimentelle spirituelle samfunnet The Monastery i Brussel.

Vi lanserer også to bøker av og med koreografen Ingri Fiksdal. Ingri Fiksdal fikk nettopp dansekritikerprisen for forestillingen Deep Field, som vi viste her i vår. Den og flere andre av hennes verker, som HOODS, Cosmic Body, Shadows of Tomorrow, STATE og Diorama, er basert på hennes PhD i kunstnerisk utviklingsarbeid som hun jobbet parallelt med på Kunsthøyskolen i Oslo, såkalt affektive koreografier. 

Her er altså dans i mange varianter, også ganske uten dans, men dans er blitt så mye forskjellig opp gjennom årene. Til slutt og ikke minst må vi nevne at festivalen også byr på en av de koreografene som virkelig har viet hele sitt liv til å tøye dansebegrepet, og som er blitt kjent for å gjøre det. Jérôme Bel har selv stått for utvalget i Film: retrospective Jérôme Bel, med utdrag fra egne danseforestillinger gjennom 25 år. En av grunnideene her er tilsvarende utsagnet til kunstneren Joseph Beys om at alle mennesker er kunstnere. Ikke slik å forstå at enhver er en maler eller operasanger, men at alle har et fundamentalt behov og også en fundamental evne til å skape og være kreative. Folk bare dyrker det i forskjellig grad og på forskjellige måter. (Og har gjort det til alle tider, og i dag beviselig iøyenfallende på godt og vondt i verdensveven). Det samme gjelder dans. Jérôme Bel har kanskje først og fremst vært kritisk til de institusjonelle formene for dans med utgangspunkt i ballett og atletiske dansekropper. Han er ofte assosiert med en bevegelse kalt non-dance fra 1980-tallet. I 1995 provoserte han med en forestilling som var bygget på det han da anså måtte være de mest grunnleggende bestanddelene i en danseforestilling, og endte opp med en naken mann og kvinne som gjør alt annet enn å danse til lyset fra en lyspære. Forestillingen Disabled Theatre fra 2012, skapte også kontrovers, for enkelte mente selvsagt at han utnyttet mennesker med forskjellige såkalte funksjonsnedsettinger i denne forestillingen. Men Gala fra 2015, hvor lokale aktører i forskjellig byer og aldre, kjønn, funksjonalitet og profesjonalitet danser til kjent popmusikk, fortsetter å bli tatt imot med åpne armer i hele verden. I Shirtologie (1997) står Bel rett opp og ned og drar av seg t-skjorte for t-skjorte mens han kommenterer eller leser fra tekstene på dem. I The Show must go on (2001), fra Queen-låten, improviserer danserne over en rekke popsanger og tolker teksten så bokstavelig at resultatet blir en farse. Vi kommer til å vise denne korte filmen etterfulgt av en samtale med Jerome Bel på SKYPE. Bel har som kjent sluttet å fly pga. klimakrisen. I tillegg har han gitt hele kompaniet sitt flyforbud, og koreograferer i stor grad forestillinger over hele verden med lokale aktører, og mener denne begrensningen har gitt ham nye utfordringer til hvordan tenke koreografi og lage dansekunst.

METEOR 2019 presenterer samtidens scenekunst i all sin prakt, og med spor av dans i store deler av programmet. Det er bare å glede seg!