"I pakt med tiden" heter det, og uuttalt eller ikke er dette et ideal innenfor det vi gjerne kaller de levende kunstarter - teater, dans, musikk. Det er vel også naturlig. Er det ikke mennesker i salen, blir det ikke mye til liv på scenen. Og skal man sikre seg et publikum, gjelder det å treffe tidsånden. I min tid som teatersjef ved byens konkurrerende scenehus var dette det flagget vi seilte under, og selv om jeg av og til klatret opp i tønnen og speidet etter mer fjerntliggende land, vedstår jeg meg det gladelig som mitt dypeste ønske å nå flest mulig med mest mulig.

Det ville være synd å si det samme var tilfellet for BIT.

Vi hadde en nogenlunde godlynt kappestrid gående, den gangen, gjennom BITs første ti-år, om hvem som hadde det reneste mel i sin kunstneriske pose. Honnørordet disse oppkomligene da stadig kom drassende med var "nyskapende". Jeg syntes det var en tilsnikelse - i beste fall smør på flesk. Var kanskje ikke alt skapende arbeids endemål å utvirke noe nytt, pr. definisjon ? Om dette kranglet vi vellystig i avisene. Også i dag, som mangeårig stremedlem i BIT, synes jeg begrepet er tvilsomt. Men - det gir en pekepinn.

Hemmeligheten - oppdaget jeg - er å legge trykket på første stavelse. Det var til ære for det nye - som sådan - BIT ble startet. Og det er i jakten på dette nye BIT nå har rukket å bli 20 år. "På parti med fremtiden" er et annet forslitt uttrykk. Men i selskap med disse utrettelige, nysgjerrige, pågående og alltid like sortkledte menneskene får det mening. Ja, mer enn
det. Hva de egentlig har gjort er å inngå en pakt med fremtiden - slik andre gjør det med djevelen. Og den har de fanden meg også holdt. Den forplikter dem til ikke å la noe være uprøvd. Den krever troskap mot ideer snarere enn realiteter. Den fordrer en vilje og en
evne til å feste blikket på det som skal komme, ikke på det som er.

Da sier det seg selv at du frister et liv i det evigvarende uvisse. Den statistiske sannsynlighet
tilsier da at mye må mislykkes. Det er bare i dyreriket at den nyfødte kalven alltid kommer seg opp å stå. I kunsten er fiaskoen suksessens forutsetning. Slik lever BIT. De våger, halsløst, gang på gang. De slipper både de dumme og de dristige til. Poenget er at om det nye, det helt nye, kan vi ikke vite noe sikkert. Noen ganger, såre ofte, kjennes det hjelpeløst, latterlig, som kalven på glattisen. Men så, plutselig, det ufattelige: DET NYE - sublimt og bevegende som livet selv.

Det har vært mange slike store opplevelser med BIT, fra de første årene i trikkestallen på Møhlenpris til Teatergarasjen i dag. Men hvilken fornemmelse av det som skulle komme er det de har gitt oss ? Sagt på en annen måte: hvilket bilde av en fremtid er det som gradvis er blitt fremkalt for oss gjennom disse 20 årene ?

Egentlig er det svært så tydelig. Til overmål har det vist seg å stemme: pakten virker.

For det første har BIT vært pionerer i sin internasjonale orientering - slik jo forøvrig også navnet lover. De har skapt en rekke genuine samproduksjoner mellom skiftende kulturer. De har gjort seg til hjemstavn for kunstnere fra de forskjelligste nasjoner. De har gitt en plattform for norske aktører og ensembler til å etablere samarbeid med en verden der ute. De har brakt det ypperste og det underligste av internasjonale ytringer hjem hit. Og ikke minst er BIT selv blitt sentrale aktører på den internasjonale samtidskunstens arena, med en krapt økende anseelse i viktige nettverk over landegrensene.

Det er selve grunnholdningen i dette som har båret fremtiden med seg - den at nasjonalitet ikke lenger er et rettmessig anliggende i kunsten. Globalisering kaller vi dette når vi frykter det. Og det er all mulig grunn til frykt. Likevel må vi erkjenne at kulturell identitet, etnisk egenart og lokal tilhørighet er blitt problematiske størrelser. I denne erkjennelsen må og skal kunsten gå foran.

Men BIT har også krysset grenser på en annen og vel så dynamisk måte. Helt fra starten har de ikke bare vært åpne for men aktivt, nesten envist, forfulgt mulighetene som ligger i krysningsfelten mellom ulike kunstarter og uttrykks- og arbeidsformer.

Teatergarasjen (*) kalles stedet, et dypt upoetisk navn de insisterer på, men der ordet teater neppe lenger er ment å signalisere annet forestillingsarena. For forestillingene har sjelden mye til felles med tradisjonelt teater. Leser man derimot ordet garasje med internasjonale briller - som seg hør og bør i denne sammenheng - får man verksted, og det gir mening. Her møter vi skuespillere som billedkunstnere og skulptører som trer inn i både egne og andres verker. Her møter vi dansere som trakterer tekst og lyrikere som hengir seg til plastisk poesi. Her møter vi musikere uten instrumenter og malere i musikkens vold. Og her utforskes den nye teknologiens mange muligheter - de manipulerbare bildene, den syntetiske musikken, hele digitaliseringens underbringende univers. Stadig og på ny fører dette oss inn i skjæringspunktet mellom dilletanteriet og det unike. Men der er det altså fremtiden alltid ligger. Og den sprengkraft det har vist seg å være i genreoppløsning og fri flyt av virkemidler var det få om noen som ante den gang for 20 år siden. En utstilling er en forestilling er en konsert.

Hvor går så BIT nå ? Det er jo det vi ikke vet. Det er det som er det vidunderlige - og mindre får ikke ordet være. Har man en pakt med fremtiden er det den som bestemmer. Fanden heller. Det er farlig, fritt og flyktig.

Det er det som er BIT.

---

Tom Remlov er teatersjef for Riksteatret. Han har tidligere vært direktør for Operaen, Teatersjef ved Den Nationale Scene og direktør for Norsk Film AS. Han sitter i BIT Teatergarasjens styre, hvor han også har vært styreleder i en periode. 

* I 2008 flyttet BIT ut av arenaen Teatergarasjen på Nøstet i Bergen. Siden 2008 har BITs forestillinger blitt presentert på ulike scener i Bergen i påvente av at teaterets nye arena skal stå ferdig.