Anonyme historier om radikal kjærlighet

Artikkelbilde

I samarbeid med Studentersamfunnet i Bergen og Studentteateret Immaturus inviterte vi for kort tid siden til en kveld for deling av erfaringer om radikal og ikke-normativ kjærlighet, dating, frihet og seksualitet. Historiene ble lest opp av publikum og medlemmer av Immaturus i Teglverket på Det Akademiske Kvarter, 18. september.

Under kan du lese noen av historiene som ble sendt inn anonymt. 

 

26. september 2019
Av Karoline Skuseth
Jeg vil eie min seksualitet
Hele samfunnet er sentralisert rundt familien og forholdet. Det sosiale livet skjer rundt barna, familien og slekten. Leilighetene og husene er tegnet for familie eller par. Man får fortsatt skattefradrag som gift og singelfasen ansees som en mellomfase. Det er meningen å finnene denne ene rette, kjærligheten. 
Jeg har i seks år stusset over denne pakken. Familiepakken, men mest av alt pakken man inngår ved et forhold. For tre år siden splittet jeg de ulike delene i forholdet opp. Seksualiteten, det økonomiske, det sosiale og boforholdene. Jeg tenkte at jeg ikke trengte å få det med en neste. Jeg tenkte at det var tryggere og mer fremtidsrettet med en annen tilnærming. Jeg tok finans det halvåret og tok dermed finansmetaforen: «man skal ikke legge alle eggene i en kurv». En metafor som påpeker at man bør spre risikoen, ikke satse alle delene av livet(eggene) på en mann(i en kurv). Så jeg gjekk ut i samfunnet og prøvde å spre risikoen. Jeg startet mitt eget sosiale spill. Jeg fant seksuelle relasjoner, venner som jeg var med slik kjærester er, samtidig som jeg leitet etter noen å bo i et felleskap med. Jeg prøvde altså å få forholdets deler utenfor forholdet. Halvannet år senere skjønte jeg at jeg ikke kan spille et annet sosialt spill en det som er rundt meg. Alle jeg møtte på min vei møtte meg i det sosiale spillet, normene, som var. Mennene og kvinnene jeg lå med trodde jeg likte de, noe jeg gjorde, men de trodde jeg ville ha pakken med de, selv om jeg sa at jeg ikke ville det. Ingen ville bo med meg i et felleskap ettersom jeg har barn. Barn skal man kun bo med alene eller med en partner etter dagens normer.
Jeg fant ut at det ikke gjekk an å ha en annen tilnærming, men jeg holder på tanken. Jeg har siden vært i to forhold. Det som slår meg mest er at vi kvinner skal være økonomisk frie, arbeide, vi prøver å dele omsorgen for barna likt, men seksualiteten skal kvinnen gi fra seg til en mann. Jeg eier min egen økonomi, min tid, men når jeg møter en mann er premisset at han skal ha eierskap over min seksualitet. Det snakkes ikke om, det er kjærlighet. Det er vist en pakt man går inni frivillig når man møter den rette. Jeg har problematisert dette ovenfor mange menn og kvinner de siste årene. De fleste sier: «du får finne noen som ikke vil være monogam da», og jeg har prøvd. De alle fleste menn som sier at de vil ha en annen seksuelltilnærming gjør det ut i fra et eier perspektiv. «Jeg liker å dele deg», «det gjør meg kåt å tenke på at du er en tøs», også vil de fleste ha kontroll. De vil ha informasjon om hva jeg gjør seksuelt med de andre mennene og kvinnene. Ved en slik tilnærming eies seksualiteten til kvinnen fortsatt. Jeg forstår ikke hvorfor jeg skal gi fra meg seksualiteten min til en person! Hvorfor skulle min kropp være en mann sin?
Dermed stilte jeg en venninne spørsmålet: «er det mulig å være feminist og monogam?» Hun pustet oppgitt ut og svarte: «jeg vet ikke.» Jeg forstår hennes oppgitte svar. Jeg sitter i dag igjen med at min feminisme bør være at jeg må eie min egen seksualitet. Jeg vil ikke gi den fra meg til en jeg får kjemi med, en jeg vil være seksuell med, en jeg vil dele økonomi med(?), eller en jeg vil bo med. Dermed blir singelfasen, som man ser på som en mellomfase, ikke en mellomfase for meg. For dagens forhold er rammet inn i normer som sier at man skal gi seksualiteten til sin kjæreste. Seksualiteten er forholdets ikke din egen. 
Jeg kan prøve, som før, å finne en annen tilnærming. Men, det ser ikke helt lyst ut. Det som da er dumt er at samfunnet er sentralisert rundt familien og forhold. Våre sosiale liv er sentralisert rundt det, alle de andre menn og kvinner har seksualiteten med en partner eller går etter det. Det er mye lettere å ha en romslig økonomi hvis man deler den med noen. Og jeg, som allerede har barn, blir satt til å bo alene om jeg ikke finner meg en partner. Så hvis jeg ikke går inni det sosiale livet som er, sentralisert rundt forhold, kommer jeg utenfor. Men jeg vil jo leve sammen med alle i samfunnet selv om jeg ikke kan godta normene i dagens forhold. Jeg kan bare ikke love vekk min seksualitet til en annen, den er min.
---
I am one whom likes to plan out everything, as in when I was very young, I planned out everything. Down to the year I would met that special someone. Down to the date when I would go to my first party with alcohol, the date where I would get married to the special someone and when I would get children. That changed two times so far, once at a hospital, and once at a social gathering. First time was at the hospital, my life crumbled and I am still picking up the pieces of a once broken life. I met someone there, a nice girl, but it did not turn out to be the best for anyone involved when both are in a really dark place. I planned my life out again. Down to the specific detail, but as I just said, that did not turn out as well as I would have hoped for. Second time going, I was at a bowling alley with a social group. Nice bunch, a bit weird, but aren't we all? I am not one for physical contact, never shake someone hands, never hug my parents unless something really special happens. That's just not me. Someone approched me at the bowling alley, a new person from the group. Seen the person once, couldn't take my eyes of the person. The person reached out the hand, looked at me and said: "You look like my age." I instinctively reached out my hand, looked the person up and down, checking them out. All I could muster saying; "You look like an fascinating person!" I hope things work out this time.
--- 
Det første møtet mellom to mennesker huskes bare om den ene synes den andre er vakker
Det var Markus som hadde sagt det engang. Det var på sensommeren vi møttes, Markus og jeg, og jeg hadde tenkt at fy fader det der er det fineste jeg har hørt noen si, og jeg hadde rødma litt, for det måtte jo bety at han syntes jeg var vakker. Det er jo bare det man vil, være vakker. Vi møttes i august det året, Markus og jeg, og varmen som lå i lufta den sommeren hang igjen så lenge. Langt ut i september hadde vi heite sommerdager med solbrente skuldre og svette som rant nedover langs innsida av låra, og på alle disse heite sommerdagene endte vi opp nede på brygga i Skuteviken med en kartong saft-is, first price, og alltid nok sigaretter til alle filosofiske samtaler i hele verden på én kveld. Vi pleide se sola gå ned der ute over Askøy og at lysene fra brua kom til syne i det rosa skjæret fra solnedgangen. Alt var som på film der nede, alle klisjéene fikk et ansikt. Markus var alltid så snill den sommeren, langt utpå høsten var han fremdeles alltid så snill. Han pleide rope det utover fjorden de gangene vi hadde delt ei flaske rødvin, at fy faen universet, du har gitt meg den fineste dama i bydelen. Jeg pleide dytte ham i sida og si hallo, i verden, den fineste dama i verden, og så kyssa vi. Alltid slik, nesten hver gang slik. Det var ikke før mange måneder seinere at jeg skulle huske på alle hullene jeg fikk i strømpene mine der nede, og at jeg alltid blei for full, og at jeg alltid hadde behov for noe mer da jeg gikk der ifra. 
---
My love story is atypical in many ways. I'm in a long-distance relationship, and have been for many years in the course of my life. My partner currently lives 2000km away from here. We met when we were kids, started dating when we where 17-18 years old and we've been together since, 15+ years... But due to schools and then work and other obstacles we never managed to live together permanently. It's hard but we work it out. The hardest part for me was coming out a few years ago as a non-binary trans. I've always been a so-called "gender non conforming" person so this wasn't exactly a surprise to my partner... still it's not an easy thing to process and elaborate and embrace, especially when you are far away for most of the time and communicating via crappy VoIP software.. My partner has been very supportive so far, I am the luckiest, he's a truly wonderful person. We are finding our way day by day and I can't say it's smooth as silk but we've found new joys and graces. Life is never binary and true love gets it.
---
Shot
Du kjøper en øl til meg, 
en øl til deg også, pluss en shot
Du ser sliten ut
Det samme hver gang
En øl til meg
en og øl og en shot til deg 
Så forsvinner du i en time 
 
Når du er tilbake er du glad
du smiler varmt og ler mye 
og jeg kjøper mer øl 
 
Vi blir ute hele natten
når vi kjøper nattmat nede på hjørnet vet mannen som jobber der hva vi skal ha
han sier det er fint å se oss igjen 
lenge siden sist sier han
ja Berlin og Amsterdam og opptatt med ting og slikt sier du
dere ler og jeg er glad 
for du er glad
 
Vi går hjem til meg
spiser pizza i sengen min 
ser Hot Shot og du er fortsatt glad 
så når du spør om jeg har øl henter jeg øl 
jeg vil at du skal være glad 
 
Du minner meg om deg selv når du er glad
 
Når du er høy og full og kroppen har fått den næringa den trenger
 
Kroppen din 
Du var så vakker
Du er så vakker 
men alt er annerledes nå
Kroppen din er annerledes nå
som om armene ikke lengre holder rundt meg men klamrer seg til meg
Som om øynene sitter lengre bak et sted
blikket ditt når meg ikke
Som om beina dine bærer deg bare fordi de må 
--- 
The light in the restaurant was dim, I could barely see your dark figure across the room. We locked eyes - I blushed and looked away, but not for long, because your gaze soon drew me back in. You were so dark and handsome, and I was so fragile and insecure, but your deep brown eyes made me brave enough to return your gentle smiles. Your friend stood up from his chair suddenly, turned towards me and yelled «He wants to talk to you!», and the magic was broken, but only temporarily. We soon returned to our intimate stares and friendly smiles, and on your way out you stopped at my table and handed me a napkin, and responded to my confusion by saying, «this is for you». You had to repeat yourself due to my disbelief and insisted, «it’s for you». My friends giggled as you walked away and I unfolded the napkin to find your name and number on it. I laughed it off and voiced my false intentions to leave it for the waitress, but then hurridly stuffed it into my jean pocket when no one looked. I wanted to see you again.
--- 
I am old enough to give you some wise advice, and young enough to make a funny stupid mistake leading to an adventure you will hardly forget. Whenever our paths cross, I will meet you with a wide smile on my face, reaching out a handful of words I have been saving since I last saw you. Apologizing to reality for stealing you for a while, I will ask you sit beside me with your eyes closed, calming down and thinking neither about the past nor the future.
Give it twenty minutes. Assume it should be enough, and if there happens to be leftovers, they are yours. You might try to think of wise ways to use them, yet they are to be consumed immediately for you cannot collect them and save for the future. Try to avoid music, rather listen to your own thoughts. You have to trust me as I drive, bringing you closer to the destination, bringing myself with you, too. It can either be called halfway, temporary stop or destination; the definition depends on the person in question.
You will certainly feel it as we get there, and I will let you know if there is something left of these twenty minutes. Take them, take what is about to come with you, and move on. Run until you are sure that the view is sufficiently gorgeous and breathe the moment deep into your lungs.
Let it settle. In our world of different kinds of temporary, may this one stay. You do not usually happen to be given such chances, therefore I suggest you do not hesitate to feel as if it all is yours.
And, my dear, it is indeed. Sometimes, the only gift one can give another is time. And this time my time is yours. These twenty minutes and as long as it will take afterwards, I am giving it to you, giving without expecting anything in return.
---