Scenekunstkritikk og scenekunstjournalistikk har sine utfordringer. Det som kom tydeligst frem under høringen er at det mangler organer som er villige eller har mulighet til å betale godt nok for dybde i en tid der media blir mer og mer tabloid og salgsrettet og der klikkvennlige artikler råder. En annen utfordring som henger sammen med overnevnte er hvordan en skal nå ut til folk som er interesserte i en dybdefokusert form for journalistikk samtidig som plattformen for slikt er i ferd med å forsvinne.

Djurberg kom med et eksempel angående kritikere som er gode til å "markedsføre" seg selv og samtidig skriver lettfattelige kritikker og ergo får mer spalteplass, på bekostning av kvalitet og dybde i anmeldelsen. Spørsmålet en da stiller seg er: Skal man ofre en grundig faglig analyse for det tilgjengelige?

Det er et tankekors at de som velger et liv og en jobb innenfor scenekunst, om en er kunstner eller skriver om kunst, har den samme livsstilen, eller – for å si det på en annen måte – har de samme utfordringene. Mye av tiden går med på å skaffe penger til sin virksomhet, fremfor å jobbe med det virksomheten er fundamentert i.

Videre ble det snakket om hva en scenekunstkritiker eller scenekunstjournalist skal gjøre og hvilken rolle en skal ha i en fragmentert scenekunstsfære. Skal en kritiker bare være en kritiker, eller skal man være en journalist som går i større dialog med kunstneren eller kunstverket? Skal den gammeldagse og muligens utdaterte teateranmelderen forgå til fordel for en annen variant?

Skal en da jobbe som promotør for teater generelt, og kun fremme det glade budskap om at teater fortsatt er relevant og lever, eller skal man inn og si fra når teateret faktisk ikke lever, selv om det vil gå ut over salgstall for teateret og da i neste konsekvens gå utover sitt eget levebrød? En scenekunstjournalist må i dag ta på seg alle disse rollene (eller hattene) for at det skal gå rundt.

Hvilke løsninger eller muligheter finnes der ute for scenekunst-journalistikken? Porkola, Garfield, Djurberg og Petteresen kom med ulike forslag til hvilken rolle kritikeren kan ha i fremtiden. Et spennende forslag var at kritikeren kan bli en slags kurator for dialog mellom kunstneren og de interesserte. Interessante forslag til hvordan fremtidig kunstjournalistikk kan ta form ble fremmet, eksempler som podcast og samtaler om og med scenekunstnere i teaterbygget.

Dette er løsninger som i stor grad er mulige å få til, men ikke uten kapital. Men hvem skal ta regningen? Hvem sitt ansvar er det å opprettholde bevisstheten rundt kunstens uttrykk? Teatrene selv, mediehusene eller staten? Her kommer vi til problemets kjerne; hvordan kan man få penger fra et organ uten å miste sin kunstneriske eller sin journalistiske integritet? Hvordan være fri til å skrive og kritisere det man vil hvis man på en eller annen måte føler seg kjøpt og betalt av det man vil kritisere?

Da det ble åpnet for spørsmål fra salen var interessen og behovet for scenekunstjournalitikk og kritikk uttalt. Den mest åpenbare grunnen for at denne type journalistikk behøves er for å dokumentere hendelser for fremtiden. Jeg vet som teaterviter (in spe) at er det noe som er viktig for scenekunstforskning så er det dokumentasjon: Hva skjedde under den og den forestillingen, hvor skjedde det, og hvorfor? Hvilken tradisjon kan man se forestillingen i forhold til og hvordan opplevde man den? Jo mer detaljert og grundig anmeldelsen, kritikken eller omtalen er, desto bedre.

Dette er ikke bare viktig for akademikeren. Det er også viktig for kunstneren. Det å kunne få en utenforståendes objektive blikk på scenekunsten man produserer er essensielt for alle som jobber med denne formen. Blant annet for å tilby flere perspektiver på hvordan kunsten oppleves, og plassere kunsten inn i en kontekst. Dette kan være et viktig hjelpemiddel for kunstnerens videre utvikling av fremtidige prosjekter.

Publikum kan også ha et behov for assistanse til å sette sin opplevelse i perspektiv. Spesielt i disse postdramatiske tider, der scenekunsten til tider kan oppleves som utilgjengelig. Sett gjennom kritikerens briller kan språket en opplever på scenen med ett skape resonans og forståelse. Kritikeren eller journalisten kan altså være en veileder som guider publikum gjennom kunsten. På den måten kan kritikeren også være en del av publikumsdannelsen, og en kjær følgesvenn i et til tider uoversiktlig univers.

Under kritikerhøringen ble ulike problemer innenfor denne virksomheten belyst og de medvirkende i panelet  prøvde i stor grad å være løsningsorienterte. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at alle aktører innenfor kunstfeltet, det være seg kunstnere, kunstkritikere og kunstjournalister i for stor grad må fokusere på å løse økonomiske utfordringer fremfor å gjøre det de faktisk skal; nemlig skape kunst, kritisere og dokumentere kunst.

Åste Marie Bjerke er 27 år og skriver master i teatervitenskap på UIB.