Egentlig skulle vi lage en forestilling med navnet «Everything is perfect»
I forbindelse med årets teaterfestival Meteor 2015 har noen av våre frivillige tatt med seg penn, papir og kamera og kommet litt nærmere noen av årets kunstnere og kompanier.
Johanne Mundajano møtte Susanne og Kjartan fra Happy Gorilla Dance Company for å snakke om forestillingen Dying to be Alive. Les intervjuet under her.
UTGANGSPUNKTET:
Kjartan Andersen: -Egentlig skulle vi lage en forestilling med navnet «Everything is perfect». Utgangspunktet der var tidens krav om å være perfekte på alle slags mulige måter. Etter å ha jobbet med dette en stund ble vi enige om at det perfekte egentlig er ganske kjedelig.
Susanne Fjørtoft: -Vi snakket om at det perfekte er en form for stillstand, og at det blir til stagnasjon. Halvveis på spøk ble det da sagt at døden er den perfekte stillstand. Etter å ha gått gjennom mange temaer og landskap, endte vi opp med en forestilling der vi så på naturen i oss selv. Vi så på kontrasten mellom denne naturen som består av celler som dør og en kropp som er i stadig nedbryting og vår higen etter evig liv og etter å være evig ung.
BOKSEN:
Forestillingen blir for det meste spilt inni en åpen boks-installasjon.
Kjartan: -Boksen er nærmest stjernen i forestillingen. Kanskje den kan sees på som en reise inn i mennesket, et symbol på universet eller den enkeltes indre? For meg har den mange mulige tolkningsmuligheter.
Susanne: -Jeg vil ikke farge for mye av hva folk legger i den, men for meg er den nærmest en utstillingsmonter. Hvis vi om 400 år har løst gåten om det evige liv kan kanskje dette være en måte å utstille det døende mennesket på. Mennesket som eksisterer nå vil være utdødd, en museumsgjenstand.
OVERVINNE DØDEN:
Kjartan: -Noe jeg har tenkt på etter å ha jobbet med alt dette, er at vi kanskje vil få muligheten til evig liv via teknologi en gang. Det skulle ikke forbause meg. Og likevel, kanskje det blir feil. Kanskje vi skal holde oss til de menneskene vi er og til det livet vi faktisk har og vet hvordan er.
MENNESKELIG FLÅTE:
Kjartan: -På den måten synes jeg sluttscenen vår (der alle tre skuespillerne sitter tett side ved side, red.anm.) er beskrivende for det vi ønsker å si noe om. Susanne beskriver det som en flåte som seiler inn i fremtiden. Vi er fremdeles mennesker og vi bør ta oss av hverandre. Min konklusjon av stykket har havnet der.
Intervju og bilder: Johanne Mundajano
Student, 26 år, fra Bergen.
