Ingrid Ellestad begynte som frivillig på BIT Teatergarasjen i 2003, og har nå jobbet i administrasjonen i over ti år. - Det har blitt en såpass stor del av mitt liv og virke at det rett og slett er litt vanskelig å tenke seg en tilværelse uten, sier hun. - Er det litt flåsete å si? Høres kanskje ut som jeg har kjørt meg litt fast?

Som produsent, tidligere prøveromskoordinator, og for tiden vikar for kurator for faglig program, kan Ingrid beskrives på mange måter. Men ikke som fastkjørt. Ingrid løper lett mellom ulike oppgaver, og sjonglerer søknadsskriving og møtevirksomhet i tillegg til utforming og avvikling av et utall arrangementer hver sesong - uten å miste sitt gode humør.

- Med så mange krevende arbeidsoppgaver, hvordan får du tiden til å gå opp?

- Har jeg nevnt at jeg har to barn? Pulten min ser alltid fryktelig rotete ut, men det finnes et system der. At jeg har en faglig forståelse i bunn gjør arbeidet lettere. Jeg jobber hele tiden med en work-life-balance, og selv om det ofte er travelt, gleder jeg meg til å komme på jobb hver dag. 

- For tiden jobber du med det faglige programmet til BIT Teatergarasjen. Hva går det ut på?

- Parallelt med det kunstneriske programmet har vi et faglig program som i sesong går under «Rein Bonus». Gratis bonusarrangementer knyttet opp mot forestillingene. Hovedtyngden til det faglige programmet ligger under festival, altså Oktoberdans og METEOR som alternerer hver høst. 

- Hva kan vi vente oss av Rein Bonus denne våren?

- Om jeg så må si det selv, så er det veldig mye spennende på programmet! De tyngste satsningene er to debatter som skal holdes på Bergen Bibliotek. Den ene diskuterer språk og retorikk, knyttet opp mot forestillingene «Your Majesties» og «Samtaler som våpen og bilder som skjold». Den andre er et samarbeid med FETT, og kan ses som en forlengelse av #metoo-debatten. Vi vil diskutere hvordan kunsten kan spille en rolle i å undersøke og synliggjøre maktmisbruk og trakassering. Debatten gjøres i forbindelse med at Samira Elogaz gjester BIT Teatergarasjen med to prosjekter som undersøker gråsonene mellom intimitet og vold, og det offentlige og private. 

Ingrid snakker i vei med glød og engasjement, og skyter inn at hun er mye mer glad i å prate enn å skrive. 

- Hva kan det faglige programmet tilføre forestillingene?

- Det kan gi en inngang til å oppleve forestillingene på en utvidet måte. Noen knagger man kan henge ting på. Men det er ikke ment som en introduksjon, hvert arrangement er frittstående. Det er ikke nødvendig å gå på det ene for å få noe ut av det andre. Det kalles Rein Bonus med rette, for det er helt gratis, og kan også bidra til en utvidet opplevelse av det kunstneriske programmet. I tillegg er det et kulturpolitisk poeng å samarbeide med andre aktører og institusjoner i kulturfeltet, og bevege seg ut på nye plattformer for å utfordre egne meninger og tankesett. Det er vel implisitt i hele BIT sin drift å strekke og utvide grensegangene for hva scenekunst er og kan være. Fagprogrammet underbygger dette, også når vi diskuterer andre ting enn scenekunst.

På spørsmål om hva som er den beste opplevelsen hun har hatt på jobb, sier Ingrid at det går som et ras gjennom hodet hennes: «Det er så mye!». Å jobbe på festival trekkes frem som et høydepunkt:

- Det er fryktelig gøy. Selv om det blir mye jobb og lite søvn. Det er noe tiltrekkende med å komme inn i en boble, samtidig som det er godt å komme ut på den andre siden når det over. Siden vi for tiden ikke har et eget scenehus gir det et løft når vi får samlet så mye aktivitet på et sted. Festivalen skaper yrende liv rundt arbeidet vårt, og synliggjør viktigheten på en komprimert måte. Tilreisende gjester gir en ekstra dimensjon. Chris Ericksen skrev en gang om festivalen at den er «det mest samtidige stedet på jorden ti dager i oktober». Spot on, ikke sant? Det er jo overraskende hyggelige og lite pretensiøse folk som jobber her. Vi er ikke så marginale og pretensiøse som noen kanskje tror. Noe av det som presenteres er vel ganske smalt, men vi deler det raust!

Etter litt graving blir det imidlertid klart at Ingrid også har gjennomlevd noen kunstneriske horroropplevelser i sin tid på BIT Teatergarasjen. Et minne fra tidlig 2000-tallet melder seg som spesielt traumatisk:

- Det var et gjestespill fra Japan, og det var altså, om det er lov å si, helt grusomt. Jeg var vaktansvarlig, og det var så vidt jeg klarte å holde meg fra å gå fra min post. 

- Hva var det som var å grusomt?

- Det var en urpremiere, så ingen kunne vite helt hva som ventet oss. Ingenting ga mening. Det var en bearbeidelse av et relativt ukjent Shakespeare-stykke fremført på japansk, tekstet på ekstremt dårlig engelsk. Alt var veldig vondt. Det er litt ømfintlig å snakke om tribe-kostymer i disse dager, men det, sammenlagt med et lass av referanser som for meg var helt umulig å skjønne, gjorde det rett og slett til en skjellsettende opplevelse. Kanskje det er mulig å snakke litt med Sven Åge Birkeland ved en senere anledning om hvordan dette gikk til. De reiste visst videre til Nationaltheatret etterpå. Kanskje det var noe politisk?

Ingrid nevner noen flere opplevelser som har bitt seg merke, for eksempel første gang hun så noen drikke sin egen urin på scenen, og en annen forestilling der noen førte penger inn i skjeden: «Altså, det var litt tøft». Hun fortsetter med å si, mens det fnises en hel del, at det antakeligvis har inngått i hennes egen dannelsesreise. 

- På 1990-tallet i Asker forvillet jeg meg inn i et miljø som drev med aksjonspoesi, og siden har jeg liksom holdt meg på den smale sti. For man kan jo ikke gi seg! Jeg kan nok si at jeg har hatt mine beste og mine verste kunst- og kunstrelaterte opplevelser på BIT. En dårlig opplevelse kan kanskje skremme, men håpet er at det skal trigge nysgjerrighet så man kommer igjen. Sånn har det nå vært for meg. Jeg tror veldig på å insistere på å ikke seg.

Og nå insisterer Ingrid på å avslutte intervjuet. Hun må nemlig gjøre ferdig vaktlisten for kveldens forestilling. Etter det skal hun sprette vinen hun vant i dagens vinlotteri, som er fast rituale på kontoret hver fredag. Medarbeiderne stemmer i, og sier de skal skåle for insisterende Ingrid.