Jeg må innrømme at jeg aldri før har syntes det har vært så vanskelig å skrive en tekst; ikke bare på grunn av manglende evne til å formulere den godt, men også eller hovedsakelig grunnet kampen med min egen uro og upålitelighet. Jeg håper at jeg i denne teksten kan formidle noe av det som ligger til grunn for denne indre striden.

1
Hvis en dramaturg blir bedt om å holde en tale om “rikets tilstand”, med andre ord å si noe om tingenes tilstand i teaterverdenen, er det uunngåelig at de vil si noe som har med dramaturgi å gjøre. Jeg mener man kan snakke om dramaturgi i stor og liten skala, og selv om jeg oftest foretrekker den mindre – altså de ting som kan fattes i en menneskelig målestokk – vil jeg her snakke om den store dramaturgien. Fordi det er nødvendig. Fordi jeg mener det er høyst nødvendig. Den lille dramaturgien kan vi definere som den sonen, den strukturelle sirkelen, som ligger i og rundt en produksjon. Men en forestilling blir levende gjennom interaksjon, gjennom publikum og det som skjer utenfor dens egen sfære. Og rundt produksjonen finner vi teateret og rundt teateret ligger byen og rundt byen, så langt vi kan se, ligger hele verden og selv himmelen og alle dens stjerner. Veggene som forener alle disse sirklene er laget av hud – de har porer, de puster. Dette blir av og til glemt.

2
Da jeg mottok den nederlandske teaterårboken i 1992 og for anledningen skulle si noe om oppblomstringen av sosialt engasjement i teateret, flimret bilder av håp og fortvilelse gjennom hodet mitt. Og nå, to år senere, i jakten på fargene i de bildene som i sin påtrengende natur definerer denne periodens identitet, er det én sterk følelse som dominerer: en stor følelse av tap, av raseri over tapet, og mangelen på den styrken som trengs for å handle mot dette tapet. Det er bildene (du kjenner dem, de har allerede blitt en klisjé) av de tusen som blir drevet i døden så respektløst, så ynkelig og forsvarsløst, alle med et navn og et hus og venner eller barn. Det eneste som fremdeles har et navn er døden – den heter sult eller utmattelse, tyfus eller AIDS, kule eller machete. Men ikke tenk på det: ved å gi et fradragsberettiget beløp til Røde Kors eller Leger Uten Grenser kan vi enkelt skyve disse bildene ut av samvittigheten. Hvis det ikke var for det faktum…

3
Hvis det ikke var for det faktum at selv hjemme, der det ikke finnes massegraver eller flyktningleirer som ødelegger utsikten vår, så vedblir tapsfølelsen. Den kommunistiske verden er visket bort fra kartet, selv Cuba, bokstavelig talt den «siste øyen», er nå under sterkt press. Europa faller sammen heller enn å finne sammen, høyrevridde bevegelser og rasisme, du kjenner historien – det er også en klisjé. Begrepene vi forsvarte som prinsipper og bar med oss som verdier (likhet, demokrati, kultur, utopi, historie, osv.) virker nå som om de glir unna og renner ut i sanden. Kanskje er vi heldige, kanskje det er nå vår tvilsomme følelse av solidaritet (tvilsom fordi den ikke blir omgjort til handling) likevel kan føre fram til erkjennelsen av at det nå ikke lenger er mulig å bare være involvert i sin egen lille dramaturgi. Verden er virkelig en helhet. Teateret er i byen og byen er i verden og veggene er av hud. Vi kan ikke unngå det som trenger gjennom porene. I motsetning til alt som har vært og som går tapt, er bevisstheten om sammenhengene noe av det viktigste vi må finne tilbake til. Kategorien helhet og bevisstheten om helhetens dominans over delene, et av de essensielle elementene i marxistisk filosofi, framstår nå som en «god, gammeldags verdi» som vi, etter å ha gjennomgått postmoderne fragmentering, kan omfavne som en bortkommen sønn.

4
Men mottagelsen av denne og andre bortkomne sønner konfronterer oss samtidig med det faktum at de som vanligvis er blant de progressive kreftene i samfunnet – intellektuelle, kunstnere, osv. – nå har andre oppgaver å utføre enn i de glade årene etter 1968. Vi liker det lite, men vi vil måtte lære å akseptere at vår oppgave i svært stor grad vil være å takle tap, å ta på oss å forsvare verdier som står i fare for å forsvinne, med andre ord å bevare prinsippene i stedet for å oppildne til opprør rundt revolusjonære teorier. Hvis vi teaterskapere, som representanter for disse såkalte progressive kreftene, faktisk finner energi til å skape et nytt sosialt engasjement, vil det måtte bli av en annen art og karakter enn det fra 70-tallet. Den nåværende politiske situasjonen og de sakene som står på agendaen krever at man snarest mulig utvikler en egen tankegang og vokabular. Et språk som gjør nåtiden håndterbar. Ut fra den komplekse floken som nåtiden i våre øyne er, vil jeg trekke ut flere problemstillinger som opptar tankene mine. Jeg vil legge dem fram for dere. De er det de er: fremdeles ufullstendige og umodne.

The theatre is in the city and the city is in the world and its walls are of skin

5
Den første gjelder historie og hukommelse, spesielt islam. Men historien begynner akkurat her og nå. Her er et par innledende tall: i 1994 var de 4723 registrerte taxisjåførene i Brussel fra 41 ulike nasjonaliteter: 2000 av dem var belgiske, og bortsett fra det var 43 algerier, 281 iranere, 69 tyrkere, 101 tunisiere og 1062 marokkanere. Jeg nevner bare disse, men ved å studere listen kan man se at mer enn en tredjedel kom fra den muslimske verdenen. Noen områder i Brussel – men også i Antwerpen og andre byer – har utelukkende muslimske innbyggere. For oss er disse menneskene utlendinger. Likevel leste vi en gang i historiebøkene våre at Charles Martel beseiret muslimene i nærheten av Poitiers i 732 e. Kr., og at de til slutt ble drevet ut av Europa i 1492 (hva kunne vært mer symbolsk) – etter fallet av det vesle kongedømmet Granada. Så, fra begynnelsen av det åttende til slutten av det femtende århundre – i 800 år – var muslimsk kultur en del av den dagligdagse europeiske virkeligheten, men vi «oppfattet» aldri dette i historietimene; verden ble redusert til krigsbragder. I lys av vår samtid, som vi opplever «daglig» og der historie og hukommelse igjen gjør seg gjeldende: må vi ikke revurdere disse åtte hundreårene? Har de ikke blitt gjemt bort i historiebøkene våre av ideologiske grunner? Denne rekalibreringen, «omskrivingen» av historien i lys av nåtiden er en kontinuerlig oppgave som må utføres ikke bare med tanke på nyere historie (andre verdenskrig, kommunismen, osv.), men også for perioder som ligger lenger tilbake i tid. I essayet La vieille Europe et la nôtre skrev den anerkjente middelalderforskeren Jacques Le Goff nylig: “Mer enn andre kontinenter opplever Europa en gjenopplivning av minnet. Og hvis minnet må kjempe mot glemselen og fortidens forbrytelser for å forhindre dem i å bli reprodusert, må en med omsorg gi en vitenskapelig og objektiv historieskriving bygget på respekt for historien til våre felles hukommelser om Europa”. Kanskje er dette er et område for samarbeid mellom Europa og den lille delen av den muslimske verdenen som lever innenfor dets grenser: å nok en gang hente fram dette felles minnet. I motsetning til Europa har ikke den muslimske verden hatt det øyeblikket av refleksjon, statskupp og revaluering på linje med den franske revolusjonen. I boken Rethinking Islam hevder Mohammed Arkoun at en av de pågående konsekvensene av dette er at «gapet har blitt enda større, i muslimske samfunn, mellom økningen i voldelig adferd og mulighetene som gjenstår for den intellektuelle, tenkeren eller kunstneren til å produsere verk som utgjør en motbalanse til tankens semantiske kaos og avsporing. I vestlige demokratier er det fremdeles tilstrekkelig rom for kritisk tankegang og kunstnerisk kreativitet til å kunne revurdere refleksjoner, kunnskap og politiske og moralske koder.» Så la oss i det minste bruke denne friheten til å nå ut til de som kanskje ikke har den. Til syvende og sist vil det være akkurat like mange vakre og stygge ting i islam som det er i kristendommen.

6
For å snakke om den andre problematikken som opptar meg vil jeg også gå tilbake i fortiden, nok en gang til middelalderen og til det åttende århundret, til tiden da kampen ble utkjempet mellom ikonoklaster og ikonoduler – tilbederne av religiøse bilder. Sakens kjerne dreide seg om hvorvidt det var tillatt å lage avbildninger av Gud: om han skulle gis et synlig ansikt eller om det skulle være opp til den troendes fantasi. Jeg vil ikke gå inn i de religiøse og spesielt ikke de politiske aspektene som er knyttet til dette og jeg er også klar over at det er takket være ikonodulene at store mengder malerier og skulpturer kunne ta form i Europa i århundrene som fulgte. Det som opptar meg her er det svært dagsaktuelle temaet om hva som kan «avbildes» og ikke – og hvilken form man må gi dette «ikke». Det som for tiden er tema for en potensiell ny strid mellom billedstormere og billedtilbedere er ikke lenger Guds ansikt, men bildet av alle grusomhetene som har blitt utført av menneskehånd. Vi oversvømmes av bilder som har mistet sin autentisitet og som vår fantasi ikke lenger vet hvilken mening den skal gi: militærets ankomst i Somalia iscenesettes som en actionfilm. Spielbergs Schindlers liste vises fram – selv til elever på ungdomsskolen og videregående, som grunnet vår mangelfulle historieundervisning vet svært lite om andre verdenskrig – som «sannheten om konsentrasjonsleirene». Faktisk er det en suksesshistorie fra Hollywood, presentert for publikum som resultat av en reklamekampanje i P.T. Barnums ånd. Filmskaper Claude Lanzmann, forfatter av den ni timer lange dokumentaren Shoah om livet i leirene (som kanskje ikke kan fritas fra all misunnelse på Spielbergs publikumssuksess), skrev i et avisinnlegg at «visse typer grusomhet ikke kan kommuniseres» og at «bilder (av denne grusomheten) dreper fantasien». I møte med Holocaust og hele den andre verdenskrig, som etterhvert vil forsvinne fra vår kollektive hukommelse og begynne å bli «historie» når de siste tidsvitner er døde, i møte med alle de grusomhetene som skjer nå eller i framtiden, må kunstnere, intellektuelle og framfor alt de som arbeider i media utvikle en ny «yrkesetikk»: de har valget mellom ikonoklasme og ikonoduli, og ansvaret for hva de viser eller ikke viser og hvordan det vises har nå blitt enormt. Jeg tror at det faktum at avbildningene av grusomhetene jeg nevnte i begynnelsen av teksten nå har blitt klisjéer, er stort sett det som avgjør vår tvilsomme solidaritet. Vi kan ikke unnslippe den undergravende effekten av daglig repetisjon av disse bildene (eller andre bilder). I årene som har gått har vi kjempet for forståelse for at det å lage kunst er en autonom virksomhet. Og selv om denne påstanden må fortsette å være en elementær del av arbeidsmetoden vår, kan vi ikke lenger unngå det faktum at denne autonomien ikke må føre til likegyldighet i mottagelsen av det vi skaper. Bildene vi skaper må opprettholde sin autonomi, men kunstneren må i det minste bygge opp et ansvar sammen med publikum for mottagelsen av bildene. I framtiden vil kunstneren måtte bruke all sin kreativitet på å utvikle en annen måte å se ting på, å skape bilder som hindrer grusomheten i å bli en klisjé.

7
Det tredje punktet begynner med meg selv. Alle har enkelte ting som fascinerer dem i livet, som ikke vil gi slipp. For meg har én av disse tingene alltid vært å nekte å godta at det er et skille mellom teori og praksis. Kanskje er dette den underliggende årsaken til at jeg ble dramaturg. En dramaturg er en brobygger som hele tiden er involvert i å knytte sammen teori og praksis, kunst og vitenskap, fornuft og følelser. Jeg får bekreftet min hardnakkede tro på at teori og praksis er uløselig sammenknyttet i menneskelig samhandling hver eneste dag når jeg ser på hvordan kunstnere arbeider: teorien er der, den er i arbeidet, den blir til i arbeidsprosessen. Maleren Francis Bacon sa en gang i et intervju at «all stor kunst er dypt ordnet». Jeg har nå blitt overbevist om – som et resultat av disse observasjonene og ved å lese, gjennom samtaler og så videre – at disse stadige forsøkene på å føre sammen teori og praksis ikke bare skyldes personlig frustrasjon fra min side, men at å oppnå denne enheten i alle former for menneskelig handling er en av de viktigste historiske oppgavene på det nåværende tidspunkt. I boken Cosmopolis. The Hidden Agenda of Modernity, skriver filosof og historiker Stephen Toulmin (en av akademikerne som ble intervjuet i Wim Kayzers tv-serie Een Schitterend Ongeluk) følgende: «Hvis det er én ting vi bør lære av erfaringene fra 1960- og 70-tallet, er det (har jeg kommet fram til) behovet for å gjenvinne visdommen fra 1500-tallets humanister og å utvikle en tankegang der den abstrakte strengheten og nøyaktigheten fra 1600-tallets »nye filosofi» kombineres med en praktisk interesse for de konkrete detaljene i menneskelivet». At filosofien på 1600-tallet var basert på de nye oppdagelsene innen fysikk, en visshet som var avledet fra Newtons verdensbilde, var en visshet som skulle holde stand i tre hundre år. Vi deler ikke lenger denne vissheten; vår tid er tvilens tid. Takket være denne tvilen kan vi lykkes i å nok en gang forene verden og stjernene, kosmos og polis, filosofi og kunst, teori og praksis. Toulmin skriver at vi må vende tilbake til «den ærlige utforskningen av erfaringen som Montaigne og Bacon satte all sin lit til». Erfaring bør igjen bli et nøkkelbegrep i livene våre og i tankegangen vår. Som John Berger skrev: «tilnærmingen til et erfaringsøyeblikk krever både nitidige studier (nærhet) og evnen til å knytte forbindelser (avstand). Mønsteret i det å skrive er som bevegelsene til en skyttel i en vev: gang på gang skyter den fram for så å trekke seg tilbake igjen, kommer nærmere og beveger seg på avstand igjen. Men i motsetning til skyttelen er skrivingen ikke fiksert i en ramme. Jo oftere skrivemønsteret gjentas, desto mer intimt forhold får man til opplevelsen. Hvis man er heldig, så er mening det endelige resultatet av denne intimiteten.»

8
Hvordan skal man så oppsummere alle disse impulsene, problematikkene og begrepene? De flagrer rundt sammen og endrer form etter hvert som de beveger seg. Men én følelse dominerer: følelsen av – og håp også, så vel som fortvilelse – at vi opplever en tid som selv om den kan være grusom også er fascinerende, og at vår agenda er breddfull av store oppgaver: å finne et nytt engasjement, å motvirke tap, bevare verdier, gjenopprette enhet, rekalibrere historien, å søke bilder for å beskrive grusomhet, å gjenoppdage erfaring, å bli som en skyttel, og så videre. Det er mye arbeid å gjøre, og å arbeide betyr å overleve, som så velkjente eksempler som Ron Vawter og Dennis Potter har lært oss. Vi kan sette i gang med tvilen som vår faste følgesvenn. Bare én visshet tar vi med oss: dagens teater er i verden og under himmelen, dets vegger er laget av hud, de har porer, de puster. La oss prøve å ikke glemme det.

Het Theaterfestival. 1994, det samme året som folkemordet i Rwanda.  

Marianne Van Kerkhooven stiftet et teaterkompani allerede i 1970, og var en del av redaksjonen i teatertidskriftet Etcetera fra 1983 til 2004, men hadde størst innflytelse som dramaturg ved Kaaitheater i Brussel, der hun virket fra 1985 til hun døde i 2013. Hun var en nøkkelfigur i fremveksten av den såkalte "flamske bølgen", som dramaturg på de første forestillingene til Anne Teresa De Keersmaeker, Jan Lauwers, Jan Ritsema, Josse De Pauw, Guy Cassiers, Peter Van Kraaij og mange andre. I de senere årene jobbet hun med en ny generasjon kunstnere så som Kris Verdonck, Pieter De Buysser, Tine Van Aerschot, Marijs Boulogne, Merlin Spie, Kate McIntosh, Rudi Meulemans, og vår egen Hooman Sharifi.

Teksten er oversatt til norsk av Hanne Dale fra Gregory Balls engelske oversettelse. Oversettelsen ble publisert i BIT Teatergarasjens vårprogram 2014. Teksten er også tidligere publisert på scenekunst.no.