Forsiden på BIT Teatergarasjens program (lenke) våren 2018 viste ansiktet til finsk-egyptiske Samira Elagoz med en tynn spyttstrimmel rennende ut av munnen. Anledningen var forestillingen Cock, Cock... Who's There? som vi viste i slutten av mars den sesongen, halvåret etter at #MeToo, som med sine avsløringer og perspektivendringer for alvor hadde begynt å prege den norske offentligheten.

Samira hadde banket på døra til tilfeldige menn hun hadde fått kontakt med på Craigslist og Tinder, og andre steder på nett, hun alene sammen med et kamera, og gjort opptak av samværet hjemme hos dem. I forestillingen spilte hun av disse filmene, og supplerte med bakgrunnshistorier som hun fortalte sittende på en stol fra midt på scenen. En av disse historiene var at hun var blitt voldtatt fem år tidligere. Denne bakgrunnen i kombinasjon med den forførende rollen hun inntok i filmene la seg som en urovekkende og utfordrende spenning over det vi fikk se og preget sterkt hvordan vi opplevde det. Det som sto i programteksten om at hensikten var å gjenerobre makten over egen kropp og seksualitet, ble med ett mer eksistensielt. Samtidig ble det tydelig at dette var et  modig opprør mot det som hadde skjedd, og å vise, som Samira sa til CityMag, «ikke bare hvor komplisert det kan være å forholde seg til en voldtekt, men at det finnes mange måter å håndtere et slikt traume på».

Samira har et uttalt kvinne som ser på menn som ser på kvinne-perspektiv i denne forestillingen, for å låne en fin frase fra Siri Hustvedt, og oppi all den gode kritikken og prisene var det også svært mye å diskutere. Noen mente at prosjektet var vel narsissistisk og hipt i behandlingen av et så følelsesladet tema. Valborg Frøysnes skrev mye om diskusjonene som falt i etterkant av forestillingen i Shakespeare Tidskrift (nr. 4 2017), blant annet at hun fikk mye mer motbør og utfordrende spørsmål i Finland, enn i «det norske konsensussamfunnet» som Frøysnes kaller det, men at det nettopp var engasjementet og diskusjonene som forestillingen skapte som gjorde den så viktig. «Uansett i hvilken leir man måtte havne, er det et verk man ikke stiller seg likegyldig til – og det er altfor sjeldent at scenekunsten gjør nettopp det».

Samira har turnert verden rundt i flere år med denne forestillingen. Hun forteller at hun ofte måtte forsvare både sine egne handlinger og sine menn i slike diskusjoner, og opplevde flust av hårreisende urimeligheter, men at det ga henne selvinnsikt i hvordan hun selv snakket om det. Men lite visste hun da at det skulle komme for en dag, etter mange års turne med dette materialet, at hun kom til å innse at hun ville skifte kjønn, eller «start transitioning» som jeg nå forstår at de kaller det på engelsk (og som vi ennå ikke har ord for på norsk?).

Oppslag på nettsiden hans i fjor, under overskriften «Spitting on my own grave» – her med bilde av det samme ansiktet, nå med en tynn bart og grovere øyenbryn, over bildet av den tidligere Samira: «March 2021 marked 2 anniversaries, 5 years of my work “Cock, Cock.. Who’s There?”, and 1 year on testosterone. I took this pic in December after my last show. There was already a strong sense there were two of us on stage, if not more. What started as a genuine ode to being a woman revealed itself to be a farewell to being one.»

Den nye forestillingen, Seek Bromance, handler om Samiras «overgang». Samira som som nå helst kaller seg Sam, har samarbeidet og samlet filmmateriale med den brasilianske og transmaskuline kunstneren Cade Moga i en forestilling om mannsroller, eller bedre: en forestilling om kjønnsdynamikk. Kvinne som ser på menn som ser på kvinner, er blitt til kvinne som har blitt mann for å skjønne menn. Skjønt ikke akkurat det. Sam identifiserer seg som transmaskulin. Det er noe annet enn mann. Og hun gjorde ikke dette for å forstå menn heller. Dett er hennes liv, hans liv, ikke bare et kunstprosjekt. 

«Seek Bromance» er navnet på en låt av Tim Berg (DJ Avicii), med en musikkvideo om to gutter på heisatur i åpen bil, sammen med dame, en dame som de dumper til slutt for å reise videre alene. «I'll get to you the love you seek and more / So what are you waiting for». Den kameratslige kjærligheten mellom to menn som ligger i ordet bromance, handler som regel om det tette forholdet mellom to heterofile menn. Det Sam har laget nå handler om tette broderlige bånd mellom transpersoner; om åpenhet, intimitet og omsorg, inklusive det å assistere hverandre i hormonbehandlingen (Spring Utrecht Magazine). 

Seek Bromance beskrives som 95% film, med innslag av live monolog på scenen. Da Sam nettopp vant Sølvløven i Venezia for sitt kunstnerskap, beskrev juryen forestillingen som «intim og poetisk, ironisk og urovekkende på samme tid, i sin undersøkelse av klisjeer og emner angående selvrepresentasjon i media og menns måte å forføre på...» og «en unik form for performance-reportasje, multimediahappening og dokufiksjon».

Sam har laget en forestilling som alle kan relatere til, for «kjærlighetssorg er kjærlighetssorg, samme hvilket kjønn du er. Så selv om det er et transverk, så virker det som det vekker noe i cis-folk. Og hvis jeg bare får noen få i publikum til å revurdere sitt kjønn, eller hvordan de forholder seg til transfolk, så føler jeg at jeg har lykkes» (Cine Europa). På slutten av intervjuet legger han til at det sjarmerende med forvandlingen og dens gåtefulle lærdom, er at ingenting forandrer seg, men at alt samtidig er helt annerledes.