I Medium danser Nuria Guiu som et spøkelse til musikk av Stephen O'Malley/SUNN O))). Forestillingen handler om hvordan kroppen blir hjemsøkt av bevegelser fra personlige, kulturelle og virtuelle minner og arkiver. Spøkelset er dels en metafor for denne hjemsøkingen fra andre tider og dimensjoner, men skal også forstås helt konkret, som når man gjennom dans i ualminnelige tider har forsøkt å kanalisere virkelige spøkelser og ånder.
Forestillingen om mennesket i den vestlige moderniteten har bygget på et skille mellom mennesket og dyr, og på avfortrylling av verden. Her er det hverken plass til ånder eller spøkelser. I løpet av de siste årene har vi i den post-humanistiske vendingen sett forsøk på å gi nytt fokus til det ikke-menneskelige. Vendingen har favorisert den naturlige verden og dreid seg om hvordan andre levende vesener, som bakterier eller sopp, handler med mennesker, og mennesker med dem. Man har foreløpig vegret seg for å ta den overnaturlige verden med i betraktning, den som hverken er materiell eller synlig.
Kropp – Bilde – Medium
I oldtidens begravelsesritualer tjente kroppen som farkost mellom livet og døden. En levende kunne ofre sin kropp til en død, og bli det mediet som den døde kunne uttrykke seg gjennom. Det finnes ritualer over hele verden hvor kroppen brukes til å kommunisere mellom de døde og de levendes verden gjennom stemmen, musikk, bevegelse eller dans. Også ideologiske strømninger, politikk og kultur i dag kan ses på som et spektrum som besetter oss på forskjellige vis, på måter som vi ikke tenker over, og hvor de døde kommuniserer til de levende.
I Vesten har andre akt i de romantiske ballettene (Giselle, Sylfide og Svanesjøen), den hvite akten, rommet det overnaturlige. Danserne er gjerne kledd i hvit tyll og beveger seg smidig og lett for å representere sjelen og ånden til de forskjellige karakterene. I moderne amerikansk dans ble Loie Fuller kjent for sin Slangedans (Serpentin). Kostymet besto av et vidt og lett stoff som dekket henne fra hode til tå. Ved å forlenge armene med pinner, kunne Fuller få kostymet til å anta gigantiske former, figurer og skremmende skapninger, som gjorde hennes egen kropp usynlig. Hensikten var å ta fokus bort fra kroppen gjennom å la den forsvinne i ekstatisk og hypnotisk dans, lyd- og lyseffekter. Også Mary Wigman og Marta Graham skapte forestillinger hvor kroppen forsvant eller ble forvandlet av kostymet (Lamentation av G. og Totentanz av W.).
I dag har bilder av kropper og deres bevegelser større påvirkning på vår fantasi enn noen gang før gjennom utvidelsen av Internett. Den digitale kulturen produserer en overflod av visuelt innhold som flyktig som en ånd reiser med stor fart gjennom nettet og hjemsøker både vår forestillingsevne og kroppen. Men Internett er langt fra er noen usynlig sky. Tvert imot er det sterkt materialisert i utstyr, skjermer, i kabler som krysser hav, søppel som hoper seg opp på hav og land. Gamle spøkelser la igjen færre materielle spor enn dagens. Avfortryllingen av verden og det synliges triumf har førte til en opphoping av søppel på verdens hav, ute av syne, ute av sinn, men snart resirkulert i hele biomassen.
Med dette utgangspunktet i personlige, kulturelle og virtuelle bevegelsesarkiver og inspirert av teknikker som kollasj, covring og nytolkning, blir kroppen i Medium en kanal i transit mellom ulike tider, et medium for formidling av bilder, historier, minner, drømmer og begjær.
