Hvilke verdener, samfunn og historier vil vi gi videre til de som kommer etter oss? Vil den oppvoksende slekt tenke helt annerledes om om håp enn vi har gjort? Please, please please er danseversjonen av den norske filosofen Arne Johan Vetlesens spørsmål foran klimakrise, økokollaps og artsdød: Hva skal vi svare våre barn?
Regissør og dramaturg Tiago Rodrigues har sammen med to kjente koreografer stykket sammen et mangfoldig utvalg tekster som setter ord på deres tanker, fantasier, erfaringer og ønsker i møte med den uhyggelige fremtiden som det ser ut til at vi beveger oss mot.
Like energisk som James Brown selv fremførte sin kjærlighetssang som tittelen er hentet fra, fremfører de to legendariske og godt voksne koreografene La Ribot og Monnier en dans til trøst, og en bønn til verden og til kommende generasjoner: Vær så snill ikke gå, jeg elsker deg.
Forestillinger innledes med en heftig og rytmisk del hvor danserne overgår hverandre i refrenger og gjentakelser av gester og positurer. Trommevirvler og tekstbrokker maner på heseblesende vis frem klarsynte bilder av verden i fragmenter. En servitør som sprer aske fra Hiroshima i ørkenen. En dronningen i langsommelighetens undersjøisk rike. Et gripende brev som en voksen datter skriver til sin far.
På scenen ligger noe som likner skallet av en diger termitt, kanskje til minne om oss selv, og hvordan vi også omskaper ethvert landskap vi inngår i. Eller er den til minne om Kafkas marerittaktige historie om Samsa som våkner opp en morgen og er blitt en kakerlakk, et insekt som for øvrig fint vil overleve en eventuell atomkrig? TIl toner av Bartok danser La Ribot og Monnier som om de måtte renske hele verden for det avfallet inektene ikke lenger makter å ta unna. Stykket avslutter med en opprørt samtale mellom en mor og hennes nyfødte. Moren sverger å beskytte sitt barn, men stilt overfor utryddelse er ingen løfter gode nok for barnet.
Please, please, please er en iderik og eksistensiell danseforestilling om livets usikkerhet på planeten jorden.