I et opptak fra en orkesterprøve på Ravels berømte Bolero, hører vi den amerikanske dirigenten Leonard Bernstein snakke om hvor lett det er å bli en middelmådig musiker, og om hvor vanskelig det er å bli en god en, at det krever en besluttsomhet og forpliktelse som det egentlig ikke finnes ord for.

Denne vakre forestillingen om livets prøvelser av Mónica Calle åpner med at tolv unge og godt voksne kvinner bærer fioliner, celloer og kontrabasser inn på scenen. De kler av seg klærne, samler seg i midten, og står der nakne foran publikum, sammen. Alle ser på oss. Så begynner prøvene. Snart øver de på å danse til toner av Ravel, snart på å spille toner av Beethoven. Langsomt går det opp for oss at denne danse- og orkesterprøven er et bilde på livet selv. De gjør feil. De prøver på ny. Og på ny. Etterhvert overgår de seg selv, hver og en av dem og i samspillet dem i mellom. Kampen med å få instrumentene til å spille, og kroppene til å danse sammen, utvikler seg fra en kamp hvor utøverne først domineres av materialet de jobber med, for etterhvert å komme på høyde og siden dominere materialet. Med alt det som skjer på scenen underveis, blir disse øvelsene et uforglemmelig bilde på motstandskamp. Denne nærmest ordløse fortellingen om mestring gjør selve forestillingen til et mesterverk.

Monica Calle har drevet teaterkompaniet Casa Conveniente i 20 år. De holdt med hensikt til i en belastet bydel i Lisboa, og satte opp klassikere med folk som ikke var skuespillere, gjerne med samfunnets utskudd på scenen. Noen ganger med kriminelle og prostituerte, og som oftest kvinner. Etter at bydelen gikk gjennom gentrifisering, og fikk renommé for sitt uteliv, flyttet de til et annet område med et hus uten vinduer og varme. Det var et krevende sted å spille, spesielt om vinteren. I 2014 begynte de å jobbe med De syv døsdssynder av Brecht, en historie om to kvinner som reiser rundt i et kapitalistisk USA på leting etter jobb for å få penger til å bygge seg et drømmehus. De to reiser rundt i syv byer. Monica Calle ville reise rundt på syv forskjellige teatre i Lisboa. Eller skulle det heller være rundt i syv landsdeler? Hun låser seg inne, skriver alt om, og ender opp med å høre på orkesterprøver. Slik ble denne forestillingen til. Det begynte som regiteater med utgangspunkt i et kjent manus, og endte som en konseptuell danseforestilling som ikke ga slipp på ideene fra det opprinnelige manuset, men hvor handlingen knytter seg til de medvirkende og deres forsøk på å gi sitt liv en retning, og sette et merke på kartet.

Motstand. Mot. Overvinnelse. En danseforestillingen om forløpet i kunstnerisk og personlig, individuell og kollektiv utvikling, hvor Mónica Calle har utviklet et enkelt og presist bevegelsesspråk for å vise frigjøringens kraft hos tolv kvinner. Mens danserne øver seg i perfeksjon, flytter de på grensene mellom musikk og bevegelse i en uforglemmelig forestilling.

Til spørsmålet om hvorfor de ofte er nakne på scenen, sier Calle et sted at at det handler tanken om kroppen som en gave, kroppen som byr seg frem for andres blikk. Ideen om en kropp som bli eldre, som har sine egne begrensninger, en kropp med særegne trekk og som stiller seg til skue og slipper seg løs. Personlig mener hun det ikke finnes noen steder hvor hun er mer helhetlig og kan være mer absolutt til stede enn på scenen. Det gir full mening å jobbe med kroppen sin på denne måten, både av politiske, kunstneriske og personlige grunner, for samfunnet er blitt mye mer puritansk enn da hun begynte på dette arbeidet.